Från våra medlemmar

Värmlandsidyll

Story Highlights

  • En flott tur i de Värmlandske skoger er over, og det er på tide å lage et lite innlegg fra turen.  Det hele startet med at Thorstein og jeg tenkte vi burde ha en litt ”ordentlig” tur for å få testet biler med all oppakning vi skal ha med oss på vår tur til alpene i juli. Så begynte ballen å rulle.

Jeg nevnte dette for Vebjørn, en god kammerat som også kjører Defender, og han foreslo å ta turen i Kristihimmelfartshelgen, noe som viste seg å være et utmerket forslag! Vi spurte Terje, som var med på turen  i høst, han takket ja og kom turen over fra Bergen.

Thorstein spurte også flere han kjente, så det ente med at vi ble totalt seks biler på tur. Cato med sin strøkene blå Land Cruiser 90 AT33 hadde med seg Fredrik. Og Jon med to små håpefulle.

fra venstre: Snøhvit med Jon og to barn, Thorstein og Lene i sin Land Cruiser 150 AT37,  Cato og Fredrik  i blå Land Cruiser 90 AT33, Terje i sin Jeep Wrangler Rubicon AT37, Vebjørn og Stine i ”Svartbjørn” Defender 110, og Øyvind i ”Poppnagelwagen” Defender 130.

 Det var oppmøte på Liertoppen kl 7.45 for alle fra Drammen og Lier, og kl 8 i Asker for Vebjørn, Stine og meg. To kolonner møttes i fart på motorveien utenfor Asker og kjørte derfra til Vinterbro for å møte Jon der.

Fra Vinterbro kjørte fem av seks biler mot Ørje på småveier mens undertegnede ga gass tilbake til Asker etter den noe frustrerende oppdagelsen av at lommebok med kort, penger og førerkort ikke er i bilen.

Etter et par timer tar jeg igjen de andre på Cirkle-K i Ørje og vi er klare til å begynne turen for alvor!

Fra Ørje kjører vi sørover på fine grusveier og kommer inn i Sverige ved Båstnäs. Her hadde vi en god stopp på den freda bilkirkegården og det er vel ingen andre ord enn ”fasinerende” som beskriver den plassen.

 

Etter noen fine kilometer på grus og traktorveier kommer vi frem til et flott plass å campe ved Älgsjön. Det var grillmat på menyen og som det fleste kveder på tur er det god stemning og praten går lett. Vi fyrer bål og koser oss til godt ut på kvelden.

Etter leggetid begynner hvertfall jeg å revurdere mitt valg av ”nabo”. Teltet til Snøhvit er stort, men at det kan romme Jon, to barn og et sagbruk er vanskelig å forstå, men helt klart mulig etter å ha hørt nattens lydnivå.

 

Dag to på tur skal vise seg å bli en vinner. Vi har avtalt avreise fra camp klokka ti, vi klarer det nesten og ruller ut på veien ca 10.30. Det er ikke lange turen før vi begynner på et nytt spor: ”Road of bones 2”.

Det måtte også vinsjes en plass.

Etter at alle bilene var gjennom ”road of bones 2” på ca 1,5 time var det på tide å fylle luft og legge unna noen kilometer på asfalt for å komme seg til Arvika.

I Arvika hadde vi en stopp for å fylle opp biler med mat og drikkevarer for resten av turen. Og etter å ha vært der i rundt to timer er jeg overbevist om at Arvika er ”Sveriges Halden” når det kommer til rånere og gamle amerikanske flak. Omtrent femti prosent av bilparken i byen kan dekkes av en av de kategoriene!

Arvika er en fasinerende by. Et kjapt googlesøk avslører at det bor ca 15 000 mennesker i her. Det som er utrolig merkelig er at alle inbyggere disponerer egen bil, og at alle innbyggere i Arvika skal ut å kjøre ved ett-tiden en fredag i slutten av mai. Maken til trafikkaos skal du lete lenge etter, Oslo på en dårlig dag er ingen problem i forhold til Arvika!

Vi starter ut fra Arvika med en del asfalt men finner snart grus igjen! Det er vanvittig varmt og tørt i Värmland denne helgen så støv er et tema som stadig blir nevnt, spesielt for oss med Land Rover uten aircondition og dermed er nødt til å kjøre med noe åpent for ikke å dø av hetesjokk.

Jon leder oss på ny inn på et spor, og det er på tide å tappe luft før en rimelig lang og bratt motbakke.

 

Etter en lang og variert dag finner vi camp ved Flatsjön, er blir vi litt spredd, de fleste tar en liten dupp av dekka langs stranden og kommer seg litt bort fra veien, mens to biler står nærmere veien ved siden av kveldens bålplass.

 

På denne plassen er det en fin strand og det var en del som badet etter en lang og støvete dag på veien.

Vi har bestemt oss for å ta en rolig morgen på dag tre.  Noen i følget trenger nok å sove ut litt etter både mye kjøring dagen før, i tillegg til lystig lag til langt på natt rundt bålet.

Dag tre er i gang og vi skal i dag ikke kjøre så langt, vi har hatt en rolig start, og har planlagt å komme til camp relativt tidlig. Vi  bestemmer oss for å kjøre et siste spor, en liten runde rett ved camp før vi spiser lunsj. På dette sporet finner vi et fint gjørmehull, fult av store og små stokker oppi.

 

Jon velger den trygge ruten på venstre side av hullet, i likhet med de fleste andre.

 

Vebjørn derimot syntes det ser for lett ut og leder Stine inn på den andre siden av utfordringen. Dette ser ut til å gå veldig fint, helt til den ene stokken sklir unna og Svartbørn står å butter i gjørme opp til støtfangeren.

 

Men Vebjørn og Stine har vært utenfor allfarvei før og klarer å komme løs uten hjelp, med godt samarbeid og god kjennskap til egen bil er det meste mulig!

 

Terje legger seg omtrent en meter lenger til venstre enn Vebjørn og Stine, og med sin Rubicon på 37” får det til å se ut som en utfordring på størrelse med en sølepytt på parkeringsplassen til Coop.

 

Vi kommer frem til turens siste camp ved et lite vann rett sør for Lekvattenet. Vi setter opp camp, lager lunsj og koser oss i flott vær og temperaturer som er i den øvre delen av 20-talls skalaen. Det blir opp til flere runder med bading. Spesielt de yngste koste seg i vannet denne ettermiddagen.

 

Kvelden byr på flere aktiviteter som blant annet, sanking av ved, kapping av ved, ta dekket av en gammel felg vi fant på plassen. Dette for å kunne bruke felgen som bålgrop, barna lagde diverse feller i strandkanten for å fange eventuelle tyver. Og Stine fikk praktisert sine førstehjelpskunnskaper da undertegnede vrikket ankelen i en så udramatisk og kjedelig aktivitet som å hoppe ned fra baklemmen på bilen. Med relativt nedsatt mobilitetsevne ble jeg plassert i stolen nede på stranda mens andre både lage og serverte middag. Veldig bra å dra på tur med gode venner som stiller opp og som ikke kjører ”top-gear prinsippet” med å la de som ha problemer bli igjen.

Siste dagen starter rolig, Jon og etterkommere drar litt tidligere enn oss andre, vi må bare takke for flott guiding og fine leirplasser, og som alltid god stemning!

De resterende fem bilene setter kursen mot der ”broen er sprengt” for å forhåpentligvis få litt real vading. Etter litt leting står vi der, og det er bratt ned, dypt på midten og bratt opp på andre siden. Jeg kjører jo en bil som er på lenge og vektmessig nivå som en turbuss, og kjenner på at dette er litt mer spennende enn jeg egentlig har behov for.

Thorsten kjører først, når en Land Cruiser på 37” ikke kommer opp igjen, og blir nødt å legge inn sperre på bakakslingen mens han står nede i elva får det oss andre uten sperrer til å bli litt betenkte. Men, med baksperre inne krabber bilen rett opp.

 

For sikkerhet skyld velger vi å feste stropp i de resterende fire bilene, så bilen foran er klar til å hjelpe til om noen får problemer nede i vannet. Med dette systemet kommer alle bilene over uten problem.

 

Vi kjører grusveier retning Charlottenberg og stopper for å fylle luft før asfalten begynner.  Dette skal vise seg å bli et litt mer omfattende stopp enn kun for å fylle luft. Den flotte blå Land Cruiseren til Cato velger å flushe automatkassa før vi skal kjøre videre. Heldigvis er det noen som ser dette og vi får stoppet bilen umiddelbart. Cato er rutinert og har med egen mekanikker på tur og Fredrik kan etter litt skruing konstatere at denne bilen ikke kjører hjem på egen maskin i kveld. Gjengene i oljekjøleren til girkassa er borte og slangen er hoppet av.

 

Bilen blir parkert hos en hyggelig svenske og Cato og Fredrik blir med oss andre først til Charlottenberg, og så videre til Drammen. Vi er alle mest glade for at dette skjedde akkurat der, og ikke langt inne i bushen, eller i 120 km/t på motorveien på vei hjem!

Jeg må takke alle for en fantastisk flott tur, noen av oss sees igjen om en uke på ”Vårtur med overlanding.nu”.

Takk for nå, hilsen kaptein Kvamme i Poppnagelwagen

Tags
Show More

One Comment

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Back to top button
Close